History Makers

History Makers
Jan Erik Ødegård, Dag Arne Saltnes og Kjetil Langli startet Holy Riders MC i 1981. I Power nr. 7/2001 stod artikkelen «Tilbakeblikk på 80-tallet» av Jan Erik Ødegård. Som kjent hadde klubben 25-årsjubileum i 2006 og her kommer også et tilbakeblikk – mest fra 90-tallet denne gang. Power har kontaktet presidentene på den tiden og bedt dem svare på følgende: 1) Trekk fram noen av høydepunktene i din presidentperiode! 2) Hvor ser du Holy Riders om 5 år?Vi begynner med en morsom historie av Morten Dramstad: Derfor valgte jeg AJS (Fra Power nr. 2/1990.)

Årsakene til at folk kjører motorsykkel kan være mange. Noen liker å komme kjapt fram i kø, andre liker å kjøre (for) fort. Det snakkes om frihetsfølelse, mange gode venner i MC-miljøet og om spenning. Ingen av disse «godene» er hovedårsak til at jeg kjører sykkel. Jeg er en motorsyklist, derfor kjører jeg motorsykkel.

Det er mange merker å velge mellom: AJS, Harley Davidson, Ariel, DKW, IJ 49, BSA, Indian, Tempo, m.fl. Å finne den rette motorsykkelen er omtrent som å finne seg en å gifte seg med. Man må vente til «den rette» dukker opp. Og plutselig en dag stod hun der. Antonie Josefine Stempelstand (kjent som stålkvinnen, Absolute Japsless Steel) var ikke en fryd for øyet der hun stod. Halveis nedplukket og naken, men desto mer utfordrende. Jeg kastet meg over henne, og på én natt var det gjort: Hun stod klar for en tur til Biltilsynet.

Senere har hun vært til stor lyst og glede i regnvær og solskinn. Selvfølgelig har hun sine faste perioder med oljedrypp og smerter, men det gjør bare det hele enda litt mer spennende.

Når vi reiser på tur bør aldri jeg passe på at vi får tilstrekkelig med pauser til å spise og strekke på beina. Det holder Antonie Josefine orden på! Jeg kan for eksempel nevne turen til Freedomtreffet i mai ’89. Da stoppet vi 6 ganger på 40 mil. Så det er ikke vanskelig å tenke seg at Jossa har sansen for en rast.

At motorsykkelen min har sjel har jeg aldri vært i tvil om, og jeg fikk bekreftet at det var sant da jeg fortalte henne at Bjørn Edvart skulle skilles fra Bonnevilla. Da gråt hun så bensina fløt på bakken, så sørgelig syntes hun det var.

Hvis du vil vite om din motorsykkel har sjel, så har jeg et godt råd: Still eksosventilen(e) for stramt (slik at de aldri stenger helt), og kjør en lang tur. Hvis motorsykkelen din skjønner at dette er en dårlig spøk og går videre på trass, ja, da har den sjel. Garantert! Lykke til!

Morten Dramstad – President 1989/90

En høstkveld i 1983 møtte jeg en mann ved navn Kjetil Langli på et ungdomsmøte i et hjem i Mysen. Han fortalte om en fersk motorsykkelklubb med det spesielle navnet «Holy Riders». Jeg hadde tatt meg til dette møtet med min trehjuls Tempo Transport og ble straks interessert. Kjetil ba meg komme på treff 10.-12. november hos Harald Bærby på Greåker. At jeg bare var 16 år hadde ingen betydning sa han, så lenge jeg kjørte motorsykkel var jeg velkommen. Så den 11. november startet jeg opp den andre motorsykkelen min, en Yamaha RS 100 og kjørte til Martin Skipperud for å bli med ham til Greåker. Lite ante jeg om hva denne dagen skulle bety for de neste ti årene av mitt liv.

Da vi kom fram ble jeg tatt imot av alle de fremmøtte som en gammel venn. Jeg fikk virkelig følelsen av å være blant en gjeng jeg hadde kjent hele livet. En person jeg la spesielt merke til var Svein-Erik Johnsrud som satt i sofaen og strikket. Helt seriøst, jeg hadde ikke i min villeste fantasi kunnet se for meg at jeg skulle møte en bikergutt som strikket på en klubbsamling i en MC-klubb! Senere samme dag tilbød Svein-Erik meg å prøve motorsykkelen hans, en Honda CB 750 Four, noe som helt klart imponerte en 16-åring.

Samholdet og det åndelige fellesskapet gjorde et sterkt inntrykk. At de i tillegg delte min interesse for motorsykler var heller ikke med på å dempe dette. En episode jeg merket meg var at lederne pratet litt seg imellom. De mente at siden Dag-Arne skulle flytte til Karmøy, fikk en av de andre – Jan Erik eller Kjetil – ta over ledervervet. En av dem sa at han godt kunne ta på seg oppgaven, og slik ble det. Akkurat som å lese om apostlenes beslutning i Ap.gj.1,15-26 hvor de og Den Hellige Ånd besluttet å innsette en ny apostel i Judas sted.

For meg ble dette starten på en ny tilværelse, og i 1989 ble jeg valgt til president i klubben. Tidligere hadde presidentembedet gått fra mann til mann, som på apostlenes tid, jeg var den første som ikke var blant «de tre» som ble president i Holy Riders. Det aller første valget på president ble gjennomført i 1987, da ble Dag-Arne satt inn i det ærefulle vervet. Samtidig fikk vi statutter i klubben, noe en del av oss så på som en overkjøring av tidligere prinsipper om at Bibelen skulle være eneste rettesnor.

Å bli valgt til president var det ypperste av hva jeg kunne forestille meg på den tiden. For meg var det ikke bare en stor opplevelse, men også et tungt ansvar – et verv det var vanskelig å leve opp til og som krevde sin mann.

I dag kan vi se at Gud har ført klubben gjennom kriser, nederlag og seire fram til å bli en plogspiss i ulike miljøer, ikke bare blant bikere. Jeg tror at det som startet som en drøm i noen unge guttehjerter for mange år siden har vært årsak til at menigheter i Norge og utenfor landegrensene har sett at himmelen også (for ikke å si nettopp) er ment for «outsiderne», de som ikke synger i kor eller liker å lage makaroniuro på junior. Disse guttene er direkte og indirekte ansvarlige til en ekstrem oppussing av mange rom i vår Fars bolig, og dette vil bare øke framover takket være dem og deres disipler. Morten Dramstad

Jon Inge Hanger – President 1991/92 Visepresident 97/98

Som president hadde jeg et klart mål om å spre Holy Riders utover hele landet og få sterke, selvstendige lokalavdelinger. Jeg oppfordret medlemmene til å ta Jesus sin misjonsbefaling på alvor, ved å dra ut på treff og andre steder hvor motorsykkelfolk var.

På et styremøte hjemme hos meg i 1991, bestemte vi oss for slagordet «På vegen for Jesus». Så samlet vi store deler av klubben for å starte en avdeling i Trondheim. Parolen var at sammen er vi sterke og dermed var Holy Riders sitt første korstog et faktum. Vi ønsket å være et alternativ til mye av det negative som skjedde i det øvrige MC-miljøet. Og flere ble frelst. For å nå målene brukte vi media og kristne ungdomsfestivaler for alt det var verd.

I 1992 hadde vi korstog til Sandnes for å starte avdeling der. Vi delte ut innbydelser til MC-gudstjeneste og senere på dagen dro vi til Ålgårdtreffet. Det var rimelig imponerende når 70 MC-folk i samla flokk inntok treffet.

Innimellom MC-treff brukte jeg tid til å ringe rundt til nøkkelpersoner i klubben. To inspirende timer fra kl 20-22 på hverdager var satt av til HR. Vi hadde ikke mange lokalavdelinger og det var få jeg kjente, så jeg satt med medlemslista foran meg og ba til Gud om hvem jeg skulle ringe. På den måten fikk jeg være med å starte 10-12 avdelinger i HR. Det var også viktig med oppfølging og retningslinjer. Slik kunne de lettere hanskes med utfordringer jeg av erfaring visste de ville møte.

I min tid i HR, har jeg flere ganger vært treffsjef. Jeg starta, og var formann i avdeling Televest. Etter at vi delte opp avdelinga, var jeg i flere år, formann i avdeling Telemark. Da jeg i 1991 starta som president hadde klubben 250 medlemmer. Etter 2 år var vi kommet opp i 650 medlemmer. Jeg syntes at det var kjempeflott at vi da dro på treff som aldri før.

I 1998 ønsket både Harald Vatne og jeg å gå av som henholdsvis president og visepresident. Jeg tok på meg ansvaret for å forberede Ole Kristian Kjenes som ny president. Det er en flott og ærlig mann, som uten tvil har vært viktig for klubben. Hvor klubben er om fem år vet bare Gud. Kanskje er det på tide med nytt blod i lederstolen? Det viktigste er allikevel at lederen er en som kan holde klubben samlet, og fortsatt være med å inspirere medlemmene til å spre evangeliet til alle motorsyklister, og det gjerne over hele verden.

Da jeg i 2005 hadde vært medlem i Holy Riders i 20 år, fant jeg ut at det var på tide å avslutte medlemskapet mitt. Årene i klubben har selvfølgelig betydd mye for meg, og jeg håper også at det har betydd mye for andre. Jeg vil takke dere som startet klubben. Dere var store forbilder for meg. Jeg vil takke min egen avdeling og alle andre venner i Holy Riders. Gjett om jeg savner dere? Jeg håper at jeg om noen år kan se dere igjen på Pilegrimstreffet. Til sist vil jeg også takke kona mi, Gunn Inger, for at hun hele tida sto med meg i arbeidet i Holy Riders. Før vi fikk barn var hun en av de i klubben som var på flest MC-treff. Stå på og God bless. Jon Inge Hanger

Dag Arne Saltnes – President 1993/94

Dette var en tid da klubben var veldig stor. Den hadde eksplodert i antall medlemmer i en 5-års periode og mange utfordringer ventet.

Det som hele tiden har vært størst for meg i klubben siden vi startet er det fantastiske felleskapet på tvers av syn/meninger. Jeg mener bestemt at et felleskap alltid er strekest når det finnes forskjellige typer mennesker der, akkurat som det var i disippelflokken til Jesus.

Dette var jo også den tiden da det stort sett kun var Holy Riders som var kristen klubb i Norge.

Av noen koselige og trivelige minner husker jeg godt da jeg var på Skjærgårdsgospel hvor Sissel Kyrkjebø satt bakpå chopperen min og ropte: «Å gosjh a mei så heligt». Var også et kick å stå på scenen på Trollrally i 1992 og synge og be for alle som var der fremme. Det glemmer jeg aldri.

Inntil da var klubben mer et fellesskap, sammenlignet med i dag som klubben er en organisasjon på godt og vondt. Jeg ønsker klubben og ledelsen Guds fred videre i arbeidet.

Fem år er ikke mye, så ærlig talt tror jeg ikke så veldig mye revolusjonelt vil skje. Tror nok at klubbens satsing i utlandet vil øke og gi klubben mange utfordringer og spennende ting. Dette er kjempebra! Og nåværende pesident har sammen med ledelsen gjort en stor jobb der. I Norge har alle i MC-miljøet nå hørt om oss, så det viktigste tror jeg er bare å være tilstede slik at mennesker kan få tak i oss i miljøet. Jeg må si at kaffeteltet er fantastisk…!

Utfordringen til ledelsen er å fortsatt lede en klubb som kan favne kristne på alle plan. Ikke alle har mulighet eller ambisjoner om å bruke masse tid på klubben, men likevel bør klubben være et fellesskap som også har plass til dem som kun har behov for et godt felleskap. Dette var iallefall det som var noe av drivkraften da vi startet og gav mange en ny dimensjon av sitt kristenliv. Dag Arne Saltnes

Harald Vatne – President 1995/96/97/98

I min karriere som president var det et høydepunkt å få treffe masse mennesker i Holy Riders i Norge og i utlandet. Og spesielt ryggmerkeutdeling var stort å få være med på.

Jeg vil trekke fram da HR i Tyskland ble etablert. Det var veldig spesielt å komme inn hos bikerklubber der for å presentere hva vi stod for, og at bikerklubbene i Norge hadde gått god for Holy Riders. Jeg visste at i utgangspunktet så tillot ikke de «regjerende» bikerklubbene i Tyskland andre klubber å etablere seg, men her hadde nok sjefen trukket i noen tråder.

Styrene som jeg fikk lede var med på å strukturere klubbdriften og utvikle et lederprogram. Vi jobbet også lenge med å få HR klar for å bli en arbeidsgiver. På årsmøtet i Arendal i 1997 ble det vedtatt å ansette en person i 50 % stilling som skulle jobbe med Power.

Her er noe av det som opptok oss som styre i de fire årene jeg satt som president: Styret sin måte å jobbe på. Omsorg for hverandre innad i styret. Ansettelse i HR. Lederopplæring. Systematisering og oppfølging av klubben sitt virke. Opprettelse av HR Tyskland. Kaffetelt. Bønnering. Bikerbibel. Dragracing/racing. Oppfølging/besøk i avdelingene. Ryggmerkeutdeling. Internettside. Statutter. Holde en ok dialog i HR, selv om vi hadde tunge konflikter.

Jeg vil også skrive litt om hvor jeg håper Holy Riders er om 5 år. Jeg håper at Holy Riders og de folkene som har gått ut av klubben i de siste årene vil forsones på en eller annen måte. At gamle medlemmer vil snakke godt om HR, og tenke på de gode minnene de fikk.

Jeg håper Holy Riders fortsatt vil være et fyrtårn i MC-miljøet i Europa, der vi er tydelige på å vise nestekjærlighet til andre kristne og ikkekristne MC-folk.

Noe som jeg håper kommer til å skje, er at HR blir mer fokusert på å nå ut til ikkekristne og være mer sammen med dem på fritiden. At det knyttes bånd på MC-treff og vise Jesus i hverdagen med dem vi omgås. Et annet håp er at rekrutteringen i klubben opprettholdes, slik at vi ikke blir en haug med gamle damer og gubber som kjører motorsykkel. Harald Vatne

I Power nr 1/2007 er et portrettintervju med Ole Kristian Kjenes. Han var president i Holy Riders MC i 8 år (fra februar 1999 til februar 2007). Vår nåværende president er Rune Enstad fra Vestfold.